Kanskje vi nå kan slippe titler av typen «Skjære terroriserer nabolag»?

Ei uke etter ugjerningene på Utøya og i Oslo begynner aviser, radio og tv å bli til å kjenne igjen.
Mediene handler ikke lenger bare om terrorangrepet. Torsdag var VGs papirutgave nede i 27 sider om «Angrepet på Norge». VGs rosa sportsdel inneholder igjen sport.

Hverdagen melder seg

Romerikes Blad plukker fram igjen reportasjen om gjeddeturisme på Øyeren. Medie-Norge normaliseres gradvis – vi gjenfinner balansen ved å nærme oss samfunnets mer normale sider.

Du ser det ved å ta en titt på illustrasjonen til denne kommentaren, hentet fra forsidene.no: Mye terror, men også gjenkjennelig hverdag som vender tilbake i lokalsamfunnene Norge rundt.

Jeg var på ferie da det smalt, og fulgte de første døgnene via nettaviser, radio og tv langt hjemmefra.
Tilbake på jobb har jeg tenkt på hva terrorhandlingene betyr for språket generelt, og pressespråket spesielt.

Språklig fattigdom

Som mangeårig pressemann både på papir og nett har jeg vært med på å snekre mange titler med ord som katastrofe, krise og tragedie. I etterpåklokskapens lys blir det noe tragikomisk over titler som «Skjære terroriserer nabolag».

Begge barna mine, de er 10 og 12 år, har fått med seg de grufulle nyhetene.

– Helt sykt! lyder kommentaren derfra.

Ordvalget er det samme når du spør om fisken smakte godt:

– Sykt god!

Norske medier har det ikke nødvendigvis lettere enn barna, den språklige fattigdommen i andre sammenhenger blir så åpenbar når vi opplever hendelser der ordvalget presist dekker det som skjer.

Ordbokdefinisjonenene er tydelige nok:

• Katastrofe: omfattende ulykke, ulykkelig hending
• Krise: svært vanskelig situasjon, akutte vanskeligheter
• Sjokk: voldsom nervepåkjenning, stor overraskelse
• Terror: organiserte voldshandlinger som skal skape sterk frykt
• Ufattelig: som en ikke kan fatte, ubegripelig

Den nye tonen

«Valgkampens tone blir annerledes», sa Høyre-leder Erna Solberg til NRK Dagsrevyen her om kvelden. Det tror jeg hun har rett i.

Nettopp tonen er hovedgrunnen til at valgkampen er utsatt til langt ut i august. Duellene, spissformuleringene, de skarpe og gjerne høyst personlige utfallene blir usmakelige med terroren som ferskt bakteppe. Derfor blir det en kort og hektisk valgkamp – også i Romerikes Blads spalter.

Pressen mangler ikke kritikere i etterkant av dette uvirkelige dramaet. Denne gangen går kritikken mindre på hva vi formidler, mer på hvordan vi oppfører oss.

Presserefs fra hjelpeapparatet

Den innstendige anmodningen fra hjelpeapparatet som Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening formidlet til sine medlemmer onsdag sier sitt: Det var en bønn til alle redaksjoner «om ikke å ringe de spesielle krisetelefonnumrene som er satt opp for pårørende etter terrorhandlingene fredag. Det har til dels vært stort pågang av journalister på disse numrene, som jakter på navn på overlevende og pårørende. Mannskapene på disse krisesentrene har annet å gjøre enn å bistå redaksjonene til dette.»

Presseetikken styres av disse ordene: Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!

Nå gjenstår det å se om Medie-Norge klarer å endre tonen når hverdagen igjen skal beskrives.

Det er lov å minne hverandre på hva ordene vi omgir oss med faktisk betyr.